fredag 11. mars 2011

Barna som ikke får hjerter

Denne bloggposten av Kolbjørn Andreassen har jeg hatt lagret en stund, og nå har jeg rett og slett bare klippet og limt den inn her, for jeg synes den er såpass lesverdig. Det han skriver om gir gigantiske rom for ettertanke, særlig for de som jobber i barnehage og skole, eller er trener/leder for barneaktiviteter, osv. Jeg vet at det han skriver er sant, og de gangene jeg er i barnehagen eller på skolen har jeg det i bakhodet.



Barna som ikke får hjerter

Posted on februar 9, 2011 avKolbjørn Andreassen

Jeg hørte om en interessant undersøkelse som en barnehage gjorde. Avdelingslederen ba sine medarbeidere om å være ærlige. De voksne har ofte sine favorittbarn. Kunne de vise hvem disse var?
Oppgaven var å feste et hjerte ved navnet til barna. Hjertets størrelse skulle vise hvor mye de likte barnet.
  • Barnet som de likte litt skulle få et lite hjerte.
  • Barnet de likte veldig godt skulle få et stort hjerte.
  • Barnet de mislikte skulle ikke få hjerte.
En ny oppdagelse
De barnehageansatte var ærlige. De gjorde oppgaven skikkelig. Mange hjerter ble delt ut. Ingen så egentlig oppgaven som særlig vanskelig.
Men oppdagelsen de gjorde var ny og ubehagelig. To av barna ble stående igjen uten hjerter. De hadde ikke engang fått et bittelite hjerte ved sitt navn.
Det var ingen av de voksne som likte dem.
Det som skal til for å bli likt
Jeg har fire barn. Gjennom de siste 11 årene har det vært min daglige rutine å levere ett eller flere av dem i barnehagen. Deretter har jeg vært på jobb i åtte timer. Om ettermiddagen har jeg hentet dem.
I barnehagen ser jeg ungene mine knytte sine første vennskapsbånd. Det begynner med at de løper etter hverandre og ler. Ett år gamle og det sosiale spillet er i full gang.
Etter hvert kommer språket. I treårsalderen begynner de å gjøre avtaler. Jeg kjører min datter på besøk til favorittvenninnen. Andre ganger blir venninnen med hjem til oss.
De er ny i verden men forstår allerede mange av de uhåndgripelige sosiale kodene som skal til for å bli likt av andre.
Jeg må innrømme at jeg faktisk aldri har tenkt tanken på at mine eller andres barn kanskje ikke er likt av de voksne i barnehagen.
Det er en uutholdelig tanke.
For hvordan oppfører en voksen seg overfor et mislikt barn? Hvordan snakker den voksne med det mislikte barnet mens det ligger på stellebordet? Hvordan trøster den voksne det mislikte barnet som har slått seg og gråter?
Hvor mange smil får det mislikte barnet av de voksne i løpet av dagen, uken og året?
En stor oppgave
VG og regjeringen har satt igang en massiv kampanje. VG ber sine lesere avgi et løfte om aldri å mobbe. Regjeringen ber eiere av skoler, SFO og barnehager forplikte seg til å arbeide systematisk mot mobbing.
Det er en stor oppgave. Den må starte tidlig og vare livet ut.
For det var to barn som ble stående igjen uten hjerter ved navnet sitt.
Ingen voksne likte dem.

5 kommentarer:

pappan din sa...

et hjerte til deg Linemor!

Ingvild sa...

nå ble jeg rørt av pappan din Line!

oi, blir litt overraska av at det slo ut så voldsomt.

Peace and love fra meg!

Jonny sa...

Det er morsomt og interessant å lese bloggen din. Skrivegleden og evnen til å formidle har du bare videreutviklet siden du gikk på Øya :-)

Når jeg leste innlegget om hvor viktig det er for barn å bli sett, tenkte jeg på diktet En hustavle av Øverland. Det er spesielt viktig for barn å bli sett, men om du er stor eller liten, så er kanskje nettopp det å bli sett og vise omtenksomhet selve essensen i livet. God bless you!

Der er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.
--
Der er en sorg i verden
som ingen tåre kan lette
Det at det var for sent,
da du skjønte dette
--

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

Frøken Farmer sa...

Pappan min - takk! Stort hjerte tilbake til deg!

Ingvild - han er ikke så dummen han Pappan sjø. :) Ja, det var tankevekkende resultat! Peace, Love & Hjerte!

Jonny - så artig at du kikker inn her, nå ble jeg hyggelig overrasket! Og takk for de smigrende ordene, jeg føler det ikke helt slik selv, men du er norsklæreren og vet best! ;)

Vi alle vil, og trenger, å bli sett, liten som stor, absolutt. Tusen takk for diktet, God bless you too!

Ingvild sa...

Jeg blir så glad når folk er glade i hverandre!