mandag 1. februar 2010

Takk



Hei. Takk for fine ord om Bast. Takk for at ingen har sagt "det var jo bare en katt". Jo, hun var en katt, men hun var en pus med større personlighet enn mange mennesker jeg har møtt! Og hun var en levende, varm, sær og elskelig skapning som gjorde at jeg hadde noen å komme hjem til hver dag og noen å øse min kjærlighet over.

Jo, hun var en katt. Men forstå det eller ei, jeg elsket denne katten. "Jeg elsker deg", det har jeg bare sagt til to menn i mitt liv. Det er sterke ord som ikke skal ødsles om man ikke mener de. Men når jeg gjemte ansiktet mitt i pelsen til Bast, var det de ordene som kom til munnen. Jeg våger å påstå at hun var ganske glad i meg også, og det finnes vel ingen bedre følelse enn å kjenne at man er elsket. Hun levde i 16 år og i 10 av disse var hun min øyensten.

Jo, hun var en katt, men hun var Bast. Ingen over, ingen ved siden.

Det rare er at selv om man har mistet noen man er glad i, så går tiden videre. Ufortrødent og ubønnhørlig. Tiden går og hverdagen kommer enten man vil eller ei. Og jeg har ikke tenkt å drukne meg selv i savnet. Savnet er der uansett. Jeg sørget voldsomt og intenst fredag og lørdag, trodde brystet skulle sprenges av gråt. Så, i går, var jeg bare helt nummen, og det er jeg vel forsåvidt i dag også. Det er ingen oppskrift på sorg, ingen "rett måte". Det er ikke feil å le selv om man er lei seg. Det er vel tvert i mot sunt.

Det jeg tror jeg prøver å si er vel at livet går videre. Heldigvis.

Nå skal jeg legge meg og sove, og før jeg sovner skal jeg tenke på hvor fint det var å sovne med Bast i armkroken.

natta /L







2 kommentarer:

Siri sa...

Tenker på deg Line-mi!!
Kom så skal du få låne armkroken min!
Kjærlighet..

Line sa...

Kjærlighet!