søndag 31. januar 2010

Basti mi.




Bast døde på fredag.

Hun hadde kronisk nyresvikt og var generelt i enda dårligere form enn jeg fryktet.
Det endte med at hun ble avlivet på dyreklinikken.
Hun hadde vært så rolig på hele bilturen, ligget med hodet inntil hånden min som jeg stakk mellom sprinklene og holdt der hele tiden.
Jeg hadde tenkt tanken på at hun kanskje ville dø snart, men jeg var ikke forberedt i det hele tatt da dyrlegen sa at jeg måtte forberede meg på at jeg kanskje ikke fikk henne med meg hjem. Tårene kom med en gang og jeg visste at det var over.

Hun døde i fanget mitt.
Det gjør vondt i brystet av savn og sorg.
Huset er ekstremt tomt og stille.
Vanskelig å gråte og puste samtidig.
Kan bare trøste meg med at hun har det bedre nå.























































Bast. Hjertet mitt. Edmundgården og livet mitt blir ikke det samme uten deg